Det trengs ingen tidligere erfaring på barokkinstrumenter, vi begynner fra grunnen av. Se vedlagte invitasjon! Seminaret løper over tre helger i april og mai:

• 10. og 11. april
• 1. og 2. mai
• 8. og 9. mai

Vi arbeider lørdager fra 11-14 og 15-17, søndager 11.30-14 og 15-17. Alt foregår på NMH, på rom U1020.

Påmeldingsfristen er tirsdag 6. april.

Vi håper at så mange som mulig har anledning til å være med og spille. Det er ikke nødvendig å være med på alt. Velkommen!

Judy Tarling: Baroque String Playing for Ingenious Learners (Corda Music Publication, 2001)

This book on Amazon.com: http://amzn.com/0952822016

Judy Tarling’s home page: http://www.whitecottagewebsites.co.uk/judytarling/

Two of the most famous violin virtuosi of the music history, both of which were reknown for their ferocious techniques. Who was the greatest? Who published the hardest pieces? Keep in mind, they both played on gut strings, and neither chin rests nor shoulder rests were invented yet.

Locatelli: L’Arte dell violino (1733). More…
Paganini: 24 caprices (1836). More…

• what types?
• what dimentions?
• what about wound G and D strings?
• varnished or not?
• what makers make good strings?

Gut strings are made out of lamb (mutton), swine or cattle guts, whereas lamb gut traditionally has been kept highest in regard. The sticky sheep fat makes the strings durable and more resistant to hand sweat. Swine and cattle guts are stiffer, but keep the tuning more stable, and are cheaper in use. These are more often varnished to last longer.

The preassumtion that the string pressure was lower in the baroque era than today, is in most cases wrong. However, there is evidence that, particularily in Itlay on the 18th century, they went for quite large (heavy/thick) strings. Since the estblisment of the early music movement, this information has mostly been neglected, but over the last years, string makers have begun to provide gut strings with historical dimentions. Particularily interesting is the find of Paganini’s strings, that show that Paganini played with an astounding string pressure. When using thicker strings, it is also important that they have a higher twist.

As a general rule, unwound strings were used throughout all of the 16th ant 17th century. The wound G string became common in the first half of the 17th century, while the wound D string hardly was in use before the 20th century. Pirastro’s Eudoxa and Oliv are actually old fashioned wound gut strings, with one important exception: the metal winding is made out of a flat wire, instead of a round one, which makes the string less smooth. I would recommend to get a historical wound string, which gives a bit more resistance and a darker sound.

There is no historical evidence that varnished strings have been common until the 20th century. Varnishing strings, mostly the upper strings, is usually done to make them “water repellant” so that they’ll last longer. But they get stiffer and less responsive, and may “squeek” a bit. If you can, use unvarnished strings.

Personally, I prefer Stoppani for the lower strings, and, since Stoppani doesn’t make E strings, I like La Folia a lot. I need strings that last very long, since my hands sweat a lot when I play. But there are other excellent makers as well, if durability isn’t an issue.

About Corelli (Wikipedia)

An Important Lesson to Performers on the Violin

Noen typiske trekk i Vivaldis solokonsert:
• Den består av tre satser, hurtig – langsom – hurtig
• Solisten og orkesteret (tutti) bytter på å spille. I første sats er det alltid orkesteret som begynner, og presenterer materialet i sin helhet. Materialet vender tilbake i tuttiepisodene, gjerne i bruddstykker og i andre tonearter. Siste tutti er alltid i samme toneart som begynnelsen.
• Andre sats er som regel sparsomt notert, og solisten står mer eller mindre fritt til, eller forventes å improvisere over melodien.
• Tredje sats er kortere og raskere, gjerne danseaktig og i tretakt.
• Alle satsene kan slutte med en kadens eller capriccio, det vil si at orkesteret stanser like før den siste akkorden og lar solisten spille hva han vil.

Giuseppe Tartini (1692-1770) var en av de mest berømte fiolinistene på 1700-tallet. Han var kapellmester i San Antonio-basilikaen i Padova fra 1721 til sin død, og han etablerte sin egen musikkskole, scuola delle nazioni, som tiltrakk seg musikkstudenter fra hele verden. Tartini skrev mer enn 135 fiolinkonserter og mer enn 200 sonater. Likevel er han mest kjent for sin «Djevletrillesonate», som han skal ha skrevet ned etter å ha hørt Djevelen spille den for ham i en drøm.
Tartini så på kunsten som en motsetning til naturen. Kunsten var menneskeskapt, men for ham var kunstens formål å etterstrebe naturen; naturen er kilden til all sannhet, og jo nærmere en kunstner kommer naturen, jo nærmere vil han være sannheten. Slik føyer Tartini seg inn i de åndelige strømningene i opplysningstiden, og med sitt poetiske og sentimentale uttrykk foregriper han på mange måter de romantiske komponistene på 1800-tallet.
Tartinis lærebok i ornamentikk sirkulerte i håndskrevne kopier blant studenter og musikere i mange år. Men den ble første utgitt året etter hans død, og da i Frankrike, som «Traité des Agrements de Musique» (1771). Den var enormt innflytelsesrik veldig lenge, blant annet kopierte Leopold Mozart store deler av den inn i sin egen lærebok, Violinschule, fra 1756. Vi finner også igjen mange av noteeksemplene i senere læreverker; for eksempel har Pariskonservatoriets offisielle lærebok fra rundt 1800, forfattet av Rode, Baillot og Kreutzer, hentet hele kapitlet om ornamentikk fra Tartinis lærebok. Store deler av den, også delene om fri improvisasjon, ble kopiert ordrett av Bartolomeo Campagnoli i hans fiolinskole så sent som i 1827. Tartinis lærebok har vært den viktigste kilden i prosjektet mitt.
For de fleste av oss er det ikke umiddelbart opplagt hva wienerklassikeren Joseph Haydn (1732-1809) gjør i selskap med Vivaldi og Tartini. De to var begge berømte italienske fiolinister som skrev hundrevis av konserter hver. Vi kjenner bare til at Haydn skrev tre konserter, og ikke en gang med tanke på å spille dem selv; han var først og fremst pianist, ikke fiolinist. I hans katalog over egne komposisjoner står fiolinkonserten i C-dur oppført som «concerto per il Violino Ex C», med merknaden «fatto per il luigi» (skrevet for Luigi). Denne «Luigi» var ingen annen enn Luigi Tomasini (1741-1808), Esterhazys italienske konsertmester, en av mange eminente musikere som Haydn ble kjent med etter at han tiltrådte stillingen som visekapellmester i 1761. Tomasini studerte i Venezia i årene 1757-1761, og var muligens også elev av Leopold Mozart. Om Tomasini hadde noe med Tartini å gjøre, vet vi ikke, men det er naturlig å anta at han var under påvirkning av Tartinis berømte skole.
Konserten i C-dur er skrevet i årene 1761-1765, og er den klart den mest «italienske» av Haydns fiolinkonserter. Selv om den er umiskjennelig «wienersk», har den mange trekk som er typiske for Tartinis konserter og enkelte konserter skrevet av Tartinis elever. Mine spørsmål om dette stykket er: Hvor godt kjente Haydn Tartinis stil? I hvilken grad har Haydn anstrengt seg for å komponere i tråd med konvensjonene etablert av Tartini? Og hvordan ville en av Tartinis elever kunne ha tolket Haydn?

La Biblioteca Antoniana er kanskje det stedet hvor man har bevart flest av Tartinis manuskripter. Vi finner det staselige biblioteket bak en bortgjemt dør inne i klosteret som er en del av Basilica di sant’Antonio, hvor Tartini var ansatt fra 1721 til sin død i 1770.